…” Agt paa hiin Basunes sterke Klang!”

Det var sommeren 2004 – sammen med familien nøt jeg ferien i Sønderjylland. Vi bodde ikke langt fra Christiansfeld, og ved første bvesøk i byen formelig sprang skiltet i bakerbutikken meg i øynene. ”Honningkage”. Hodet mitt begynte straks å arbeide. ”Guds Riges Evangelium/ er sødt som
Honningkage”…. Jo, her var vi nok ikke langt unna Brorson-land, heller ikke åndelig. Hvor ellers leser man ”Det saaes i Forkrænkelighed” over portalen til kirkegården – for så å lese ”Det opstaaer i Uforkrænkelighed” når man går ut igjen?

Nå er jeg godt klar over forskjellen mellom Brødremenigheten og den pietistiske vekkelse som ble værende i den ofisielle kirke. Konventikkelplakaten - men også Christiansfelds privilegier – er blant de elementer som gjør denne forskjell tydelig. Likevel ble besøkene i Christiansfeld, og noen dager senere også besøk i Ribe, en tydelig påminnelse om både fellesskap og ulikheter i dansk og norsk åndelig bakgrunn, kultur og historie. Brorsons salmer har hatt en særlig plass i norsk åndelig liv, både innen- og utenfor statskirken.

Bondesønnen Hans Nielsen Hauges pietistiske vekkelsesopprør mot rasjonalismens prester rundt 1800 hadde klare herrnhutiske trekk, og denne
norske protestvekkelsen ble formelig svøpt inn i Brorsonsalmer. I kirkene ble disse salmene ikke sunget enda; der hersket Evangelisk Christelig Psalmebog stort sett i de menigheter som ikke hadde beholdt Kingos salmebok, selvom Guldbergs salmebok hadde blitt innført i enkelte
menigheter. Det var i de forbudte konventiklene de sang Brorson, hvor lederne ofte ble hentet med makt av lensmann, prest og foged og brakt i pinlige forhør og forvaring under de mest ydmykende, kummerlige og usunne omstendigheter. Et martyrium - ordet betyr jo i bunn og grunn vitnesbyrd - som nok ga linjer som de følgende en helt spesiell aktualitet:
Her gik de under stor Foragt.

Men see dem nu i deres Pragt:
For Thronen staaer
De Slagte-Faar
I Himlens Præste-Dragt.
Sant er det, i saa mangen Nød
Tit Taare-Strøm paa Kinder ? ød;
Men Gud har dem,
Strax de kom hiem,
Aftørret paa sit Skiød.

De Brorsonske melodier kjente de stort sett ikke. Så måtte de synge disse vekkelsens sanger til rette selv. Med hensyn til kunstartene hadde den norske bondestand nettopp lært seg noe av rokokkoens former og dekorasjoner – de kommer igjen i den rustikke rosemaling og i broderiene
på festdraktene, de s.k. bunader. Den galante musikkstil med arier og menuetter kjente man derimot ikke særlig godt til. Var dette heller ”undertrykkernes”- de kondisjonertes - musikkform?

Det blir ofte hevdet at middelalderen i norsk folkelig dekorasjon og bildekunst på mange måter først får en avløsning gjennom ”bonderokokkoen”. Hva vokalmusikk angikk var man derimot
vant med tysk koral omformet i norsk folkesang – og den norske ballade med skalaformer, særegen temperering og musikalske røtter nettopp skuende tilbake til middelalderen. Breitendichs mer ”urbane” koralformer har nok vært ukjent stoff for de brede lag av folket. Her ligger en årsak til at Brorsons galante og formfullendte, men dypt alvorlige diktning får en enda dypere og alvorligere tone gjennom den norske folkelige koral. Brorsons salmer er på samme tid elegante og dyptloddende. Gjennom norsk religiøs folketone blir de til tider formelig glødende. Dette skjer gjerne med religiøs sang som lever sitt liv forholdsvis upåvirket av samtidens kunstmusikk. Et
dypt inntrykk gjorde det første gang jeg – i Notre Dame i Paris – møtte armensk liturgisk sang.

Gjennom uttrykk, skalaformer og smerte gjenkjente jeg formelig lukten av – og mørket i - den tjærebredde norske stavkirke. Kan hende også smerten i et uttrykk lutret i forfølgelse – selv om norsk almues lidelser på ingen
måte lar seg sammenlikne med det armenske ragnarokk. Norges veier skiltes fra Danmarks i 1814. Konventikkelplakaten blir smått om senn opphevet
7), og den haugianske vekkelse med sitt praktiske syn for å skape næring og verdier (jfr. den blomstrende håndsverksvirksomhet som preget Brødremenigheten i Christiansfeld) blir en bærende kraft i oppbyggingen av den unge nasjonen – og vel også en av forutsetningene for en fredelig demokratisk utvikling gjennom hele 1800-tallet. En fullstendig norsk salmebok får vi imidlertid først gjennom M.B. Landstads Kirkesalmebog fra 1869. Først da tar Brorson salmen skrittet for fullt inn i den of? sielle kirkes salmesang. Folketonen følger derimot ikke straks med. Koralboken til Landstads salmebok er utarbeidet av Ludvig Mathias Lindeman 8), en slags
musikalsk Grundtvig-skikkelse: folkevisesamler, teoretiker, komponist og organist.

Lindeman hørte til generasjonen før de egentlige nasjonalromantikere, og foretrekker, tross sitt rike innsamlingsmateriale av norske folketoner, den Mendelssohn-stil han var kjent med og arbeidet ut fra. Nasjonalromantikerne derimot øste fl ittig av Lindemans samlinger, og slik kom også Brorson
inn igjen med sine folketoner, først gjennom arbeider som f. eks. Edvard Griegs Fire Salmer for baryton Solo og blandet Kor eller Album for mandssang, men dernest så gjennom den offisielle avløseren til Lindemans koralbok, Koralbok for Den Norske Kirke.

Hva Lindeman angår skal vi minne om at han i sin tid hadde utgitt en samling med sine egne komposisjoner til Brorsons Svane-Sang, ikke mange av disse har derimot blitt ført videre i norsk sangtradisjon. Lindeman vil i dag kan hende bedre bli husket for sine mange melodier til Grundtvigtekster,
herunder også til mange av visene i Sang-Værk for Kirke-Skolen.
I norsk folkelig kveder-tradisjon møter vi Brorson hyppig. Og det er interessant hvordan den danske teksten ofte har vært sunget til punkt og prikke – med en utpreget norsk uttale. Det kan nesten minne om historien om dansken som var på besøk i Sverige – og ble veldig glad da han møtte en
nordmann: Endelig en som snakket dansk med svensk uttale! I en tid preget av sekularisering og ”amerikanisering” spiller ikke Brorson-salmene samme rolle i Norge lenger, heller ikke innen de vekkelsesbevegelsene som – direkte eller indirekte - nedstammer fra Hans Nielsen Hauge. Men en del klenodier – med tilhørende folketoner - kan man ikke unnvære. Mitt hjerte alltid vanker til jul. Den store hvite flokk til Allehelgen. Jeg ser deg o Guds
lam å stå til Kristi Himmelfart. Under åpningen av vinter-OL i Lillehammer i 1994 kunne vi høre en komposisjon der folketonen til Overmåte fullt av nåde var hovedingrediens. En del Brorsontekster hører fortsatt til norsk felles åndelig erfaring og kultisk uttrykk. Her er folketonen fortsatt et
bærende element. Jeg skylder å nevne - slik sitatene i avsnittet ovenfor også peker på - at Brorson i Norsk Salmebok av 1984 har vært gjenstand for en til tider nokså hårdhendt tekst-norvagisering. Rokokkoens

pastellfarveskala risikerer dermed å bli overmalt med andre, mer ”tidsriktige” farver. Likeså er brudemystikken noe av det første man søker å høvle bort, i et forsøk på å fremme et mer ”politisk korrekt” uttrykk. Det man vinner i tidsriktighet, taper man derimot i poesi, inderlighet og originalitet.
Men sangene ligger der – også i orginal form – for den som har øyne og ører. Den norske dikteren Kristoffer Uppdal 10), som selv var en folketone-kveder, ble rett før sin død spurt av norsk radio om hva han trodde var årsaken til Brorsons posisjon i norsk folkesang. Sangenes posisjon i norsk
vekkelse nevnte han ikke, derimot svarte han ”det poetiske språket”. Og fortsatte (sitert etter hukommelsen): ”tenk en slik billedrikdom – Se, se hvor Jesus farer/blant serafineskarer/igjennom
skyen hjem”. Et uttrykk som serafineskarer setter fantasien i sving, mente han, enten man forstår det eller ikke. (Til dette kunne vi kanskje også føye Brorsons naturlige setningsbygning selv under de mest kompliserte versemålsomstendigheter: han blir forstått på tvers av tidsskillet.) Her talte poeten Uppdal, fordi en poet hadde berørt ham. Og dette er også det gode håpet for Brorsons tekster i en ny tid. Ars longa vita brevis – eller med andre ord: Kunsten består, mens livet forgår. Kan hende også kirkene i Vest etter hvert kunne besinne seg på dette. Det man umiddelbart tror man forstår, er slett ikke alltid så slitesterkt som man håpet. Det ekte kultiske uttrykk har derimot alltid kunstens varighets-stempel, til ære for Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og alltid og i all evighet. Amen.

Gran, tirsdag i 5. fasteuke 2006
Trond H. F. Kverno